Feeds:
Posts
Comments

Jeg var bare ekstremt opptatt av gutter i mine tidligere år! (kanskje fortsatt også, men nå bare en av gangen ;) )

Jeg har styrt med gamle esker og dill, og jeg fant noe utrolig morsomt. Nemlig filofaxen min fra siste året på vgs. Hovedsaklig mesteparten av mitt 18 årige liv. Og gjett om den var veldokumentert! Jeg vet hva jeg gjorde hver eneste dag, hver film jeg så, hvem som rotet med hvem i helgene og litt annet gøyal info.

Gjennom de veldig godt oppdaterte sidene mine så viser det seg at jeg hadde en mengde gutter – jeg må ha vært flink å sjonglere på den tiden! (Men til mitt forsvar skal det sies at jeg var ikke sammen med noen av de og jeg tror ikke jeg lurte noen nevneverdig.)

Noen av disse guttene var:

  • Kevin aka Tana
  • Per Arne aka Adolf
  • Frode
  • Karl Gunnar
  • Taff – han var den store helten!

Jeg var ikke særlig skikkelig forelsket, bare lettere betatt. Også var det noen mindre viktige. Hvordan jeg hold rede på hvem-hva-hvor er ett lite mysterium, men det ser ut som min kjære filofax tok seg av endel.

Viser seg også at vi festet endel, sånn ca hver fredag og lørdag gjennom ett helt skoleår. Og hadde vi skolefri så ble det gjerne de dagene også! Den harde kjerne 1 besto av meg, Maria, Cathrin, Marita og Beate. Den harde kjerne 2 besto av meg, Maria, Heggmo, June og Linn. På den måten hadde egentlig jeg å Maria helgardert oss bra til enhver fest.

Innimellom alt dette rakk jeg også å jobbe veldig mye – flere dager i uka, samt trene. Jeg var også overkommelig sosial og var sammen med en av jentene (eller en av guttene) de dagene jeg faktisk hadde fri. Det sier seg selv at det som fikk lide pga dette var skolen. Karaktersnittet falt drastisk siste året, og det viser seg at jeg og Maria var mye “borte”. Det kan skyldes en litt  ugunstig timeplan. Feks hver onsdag så hadde vi en time fransk klokka 0800. Så 3t fri. For to ekstremt skoleleie jenter med litt gi-fan holdning så medførte det at Maria tok buss til skolen, gikk hjem til meg så sov vi oss gjennom den fransk timen.. Det er nok en stor grunn til at fransken er skam dårlig pr i dag.

Fant også en litt morsom lapp fra en i klassen ang nettopp dette:

“Det begynner å bli alvorlig kjedelig med norsk no for tida. Men det blir vel verre til neste år når dere reiser bort, dere kan jo ikke bare stikke av hele tiden. Jeg lurer på en ting: hvor er dere når dere er borte annenhver time?”

Totalt uansvarlig er vel stikkordet jeg vil beskrive meg selv med som 18 åring!

Vi brukte ikke msn eller e-post. Vi hadde ikke mobil telefoner. Vi skrev lange “brev” til hverandre. I timene og hjemme. Det er faktisk utrolig gøy å lese disse gamle tekstene, kommer på masse små historier og ting som forlengst er avglemt. Ble en mimrestund uten like og jeg lo mye. Vi var en gjeng uvitende jenter som levde i vår egen lille boble. Vi hadde verdens fineste boble da, og jeg tok meg i å savne den litt.

En annen lidenskap jeg hadde var Roberto Baggio og Rosenborg. Baggio bilder i fleng, overalt. Og jeg har en imponerende oversikt over hva RBK foretok seg det året. Alle kamper er notert, resultat – målscorere – type kamp. Hver hadde sin farge slik at det skulle være lett å se hva som var hva. Tenk hadde jeg bare fortsatt å være like organisert istedefor å bli det distre rotehodet jeg er i dag?

Også måtte jeg bare ta med de to bildene av meg å Maria. Vi var på hedersplassen i filofaxen, Maria er ung å søt – jeg har klotra på meg selv. Yey. Når disse passbildene ble tatt så var det in med adidas genser og hvit polo under. Det brukte vi både til hverdags og fest. Ikke akkurat noen fashion divas!

Og sånn helt avslutningsvis så vil jeg takke Maria min for alle de gode minnene vi har sammen! Vi har nå vært bestevenner i 15 år! 15 lange fine år! Du er verdens beste du! Og sammen er vi dynamitt :)

Seni cok ama cok seviyorum ve asla kaybetmek istemiyorum. Sen benim herseyimsin askim hep kalbimdesin va kalbimde olacaksin.

Bu 7 yıl götürdü şimdi tekrar birlikteyiz.

Daima

I love you, I dont want to lose you. You are my heart – my everything and in my heart you always will be askim.

It took us 7 years and now we are back together.

Always

Jeg elsker deg, jeg vil ikke miste deg. Du er mitt hjerte – mitt alt og du vil for alltid være min kjære i mitt hjerte.

Det tok oss 7 år, og nå er vi sammen igjen.

For alltid.

Januar var kald. Jeg hadde besøk av lillebror. Dro på fototur til ett forlatt verk i nabokommunen og koste meg med verdens beste venninne. Gikk turer og koste meg med vovva. Kjenner meg rar og noe er galt.

Besøkte onkel sine nyyyydelige Bengal katter. Dro til Sverige og Kiruna på tur. Kjøpte guitarhero og hadde guitar hero party. Lekte rock chicks med verdens beste venn. Nøt sola som kom tilbake. Begynte å drømme om ting som skjedde mange år tidligere og det kødda alvorlig med hodet mitt.

Pusset opp hele mnd, og gikk ellers på årets første skitur. Tok en skjebnesvanger tlf samtale og kjente hele livet mitt endre seg. Jeg begynte å forandre meg. Jeg var ikke lengre i nærheten av å være lykkelig. Jeg levde egentlig på autopilot.

Nøt fabelaktig vær. Tok årets første utepils. Dro på lavoo og scooter tur og feiret påske. Var i dyrehagen og tok nydelig bilder av nyyyydelige dyr. Gikk på mange skiturer med elendig gli. Jeg er falsk og usikker. Lever med en maske. Ett rolig utad og ett totalt innvendig kaos.

Tilbragte en solfyllt helt i Kiruna. Feiret 16 og 17 mai i Skibotn med verdens beste venn. Hylte som en gaaal da Alexander vant MGP. Tok årets første sykkeltur og nøt våren. Tok mange vår bilder. Lekte plutselig mye med msn og oppdager for en god skuespiller jeg egentlig er, – eller hvor lite folk nær meg faktisk kjenner meg. Jeg finnes ikke i nærheten av å være meg selv, jeg kjenner meg ikke igjen engang og sliter mentalt.

Begynte juni mnd med å fiske. Som vanlig fikk jeg ingen fisk, men det er koselig likevel. Kom meg endelig avgårde til Tyrkia og har to herlige uker. Jeg møter igjen eks’n og kjenner hvordan jeg plutselig er 7 år tilbake i tid og kjenner hvordan ting bare lyser opp. Det er farlig! Jeg er snill pike men kan med hånden på hjertet si at jeg aldri tidligere har hatt det så vondt både på mine og andre sine vegner. Det må være en grunn til at jeg begynte å drømme om dette 5 mnd tidligere. Avsluttet mnd med DDE konsert. DDE er gøy og de skaper liv.

Jeg besøker lillebror i Ås. Vi leker oss på Tusenfryd, ramler gatelangs i Oslo og jeg kjenner jeg får fred for første gang på lenge. Det er ikke press på meg her. Ellers så griller jeg mye – fisker mye og drar mye på turer. Med familie og verdens beste venn. Jeg kjøper meg også drømmebilen. En rød VW beetle. Det er kjærlighet og vi kler hverandre. Hun får navnet Efie – oppkalt etter efes. Jeg savner mye og sliter enormt. Ingenting er på stell, og jeg er fortsatt verdens beste skuespiller. Mest fordi jeg er feig og enormt usikker.

Begynner august med en spontan tur til Tyrkia. Har det helt fantastisk og kjenner hvordan jeg begynner å finne ut av ting. Men så kommer smellen. Jeg mister mormor 21 august og kjenner verden rase sammen. Dette er smerte jeg aldri før har kjent. Bruker tid med familie, og morfar. Avslutter med Døgnvill for å kjenne at jeg faktisk lever og det er lov å ha det gøy.

Jeg halter meg videre. Reiser på nytt til Tyrkia og nå er jeg sikker – jeg er 100% forelsket i eksn min. Det er ikke noen vei tilbake. Jeg flytter ut hjemmefra og “hjem” i kjelleren. Det er det rette valget, og kanskje ett valg jeg burde tatt flere mnd tidligere. Jeg spiller mye backgammon, og tar mye bilder av vovva og pusen.

Oktober begynner med massivt snøfall – som i ekstremt mye. Jeg ser faktisk det positive i det og leker meg med den de dagene. Heldigvis forsvinner den og jeg drar på noen turer og titter på gamle bunkersanlegg. Min kjæreste pus Børre blir påkjørt. Jeg jobber non-stopp og går på en smell. Ender opp sykemeldt og nedkjørt. Tunge tider.

Jeg og verdens beste venn drar på rekreasjonstur til Trondheim og det fungerer alldeles utmerket. Jeg koser ræva av meg og kommer meg tilbake på jobb etterpå. Går mye turer og sier farvel til sola. Jeg får meg kjæreste men det er ikke i nærheten av å være offisielt. Kjenner meg noenlunde ok, og ser lyst på ting.

Jeg jobber mye i første halvdel, og sier opp jobben. Nå skal jeg endelig gutse på og flytte sørover. Så får morfar hjerneslag og havner på sykehus. Jeg takler dette mildt sagt jævlig og ender opp sykemeldt på nytt. Jeg går i mot alt av fornuft og alle sammen, og reiser likevel til Tyrkia som planlagt og feirer julen med verdens beste kjæreste. Jeg mister min morfar mens jeg er der nede, og takler det noenlunde greit – mest pga den unike støtten jeg får. Det er imidlertidig veldig tungt å komme hjem, og så er faktisk 2009 over…

Kort oppsummert så er 2009 det jævligste året jeg noengang har vært borti med noen få lyspunkter.

Nå er vi 1t og 44 min inne i 2010 og jeg er fast bestemt på å snu det hele rundt. Dette skal bli ett fantastisk år. Det er på tide å endre ting, og jeg skal følge hjertet. Jeg skal gjøre ting for min skyld, ikke for andre sin skyld. Livet er kort, og jeg skal gripe det og nyte det.

Jeg skal ikke lengre ha dårlig samvittighet ovenfor jobben, jeg skal fortsette å prate med legen og jeg skal prioritere å å hodet mitt på stell. Det får ta den tiden det trenger. Akkurat nå er JEG viktigere enn jobben. Jeg vil opp av kjelleren og jeg vil bli oppe. Jeg vil ikke ned i dypet igjen!

HAPPY 2010 to all of you!

Jeg er hjemme igjen. En bestefar mindre. En kjæreste rikere.

Det er tungt med enda ett dødsfall i familien på 4mnd, men jeg vet han har det bedre der han er nå. Han sitter i himmelen sammen med bestemor nå. De koser seg og ler sammen. Hører på P1 og røyker. Titter ned på oss som er igjen og passer på oss. Jeg har vært velsignet med verdens beste mor og far. Jeg er uendelig glad for den tiden jeg fikk med dere begge, og for alle kjære minner dere gav meg. Elsker dere begge – alltid!

Jeg har hatt det fint på tur. Det var det jeg trengte,  og sorgen ble lettere å håndtere der enn her. Fikk støtte på en annen måte og alt var ikke trist rundt meg. Nå må jeg bare balansere det som har ventet på meg her hjemme og få kontroll på det. Skal bruke litt tid på det, og blir å snakke med legen for å få hjelp. Trenger ikke en til smell på samme måte som sist.

Jeg er veldig optimistisk når det gjelder 2010. Året byr på nye muligheter og innehar store forandringer. Forandringer jeg tror er bra. Jeg har ingen spesifikke nyttårsforsetter. Eller jo, jeg vil finne meg selv igjen. Det er ett fint nok forsett til meg. Trenger ikke mere.

Take me back to my boat on the river and I won’t cry out any more. Time stands still as I gaze in her waters. She eases me down, touching me gently with the waters that flow past my boat on the river. So I won’t cry out anymore. Oh the river is deep, the river it touches my life like the waves on the sand. And all roads lead to Tranquillity Base where the frown on my face disappears. Take me back to my boat on the river and I won’t cry out anymore.

Styx – Boat On The River

Status Quo i Tromsø er ikke all verden. Far ligger på slagenheten sin overvåkingsavdeling. MR røngten viser akutt hjerneslag på høyre side av hjernen, slik at den venstre siden nå er lammet. Han har ikke vært flink nok å ta medisinene sine hjemme alene, i tillegg er han underernært. Etter å ha kommet på sykehuset så har han fått store infeksjoner i kroppen, bl.a lungebetennelse og urinveisinfeksjon. Han får antibiotika og næring intravenøst da svelget ikke fungerer slik det skal. Røngten bilder av lungene viser også en tumor som de ikke kan ta prøver av enda. En tumor de med 99% sikkerhet sier er vondartet.

Første pri pr i dag er å få vite omfanget av slaget, samt å få ned infeksjonene i kroppen. Det er desverre ikke meget å se frem til og det går nok bare en vei.

Jeg kjenner jeg er falt ned i det samme mørke hullet jag falt ned i da mor døde. Det er ikke så lenge siden 21 august da hun tok sitt siste pust, og jeg er ikke klar i det hele tatt for å skulle ta farvel med far. Det er altfor tidlig. Jeg er sykemeldt ut uken nå, og antagelig de 2 dagene før jeg har juleferie. Og det trenger jeg. Har så utrolig mye tanker som jeg må få sortert ut, og ikke minst kjenne på. Denne høsten har vært helt jævlig tung, og lyspunktene har vært få.

Det er endel som reagerer på valget mitt om å ikke avlyse Alanya turen nå i desember. Jeg har forsøkt å forklare det med at dette er noe jeg virkelig trenger. Det er mitt lille luftehull og det hjelper til med å holde meg på overflaten. Det er ikke sånn at jeg stikker av og overlater mine nærmeste for seg selv. Det er ikke sånn at jeg ikke bryr meg. Men jeg sto og holdt min mormor i hånden da hun trakk sitt siste pust. Jeg tilbrakte 3 dager ved sengekanten hennes mens hun sakte men sikkert forsvant mer å mer. Jeg har aldri kjent smerte på den måten som jeg gjorde da. Tiden som fulgte var mildt sagt jævlig med mye annet bråk i tillegg. Nå står jeg igjen i den situasjonen og skal ta farvel med min morfar. Min høyt elskede morfar, som også ligger å forsvinner. Og jeg takler det mildt sagt ræva. Jeg er helt nedkjørt psykisk, og den beste støtten jeg har om dagen kommer faktisk fra Tyrkia. Jeg kan klage ut all min frustrasjon den veien, jeg trenger ikke vokte ordene mine og jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet. Jeg får enormt med hjelp, og selv om ingen andre ser det og ser hvor bra det er for meg, så vet jeg det. Og jeg trenger det for å klare å holde meg på beina. Jeg trenger å føle noe annet enn sorg å smerte, jeg trenger å se noe annet enn sorg å smerte. Jeg skulle så inderlig bare ønske at de som kommenterer mitt valg kunne se hvor mye jeg har behov for denne turen. Det er den som har holdt meg på beina de siste mnd.

Thank you for all your support! You know what it means to me!

Sen sin beni.

Morfar fikk akutt hjerneslag i går. Han er sendt på sykehus, og det går ikke så bra som jeg helst vil det skal gå. Var der i dag og han var så utrolig liten og lett i den store senga. Han var totalt neddopa på morfin og smertestillende og det så mildt sagt for jævlig ut. Legen kan ikke si så mye om prognosene, det er for tidlig enda. De har også funnet ting på lungene hans på røngten, men dette kan de ikke sjekke ut før slaget har stabilisert seg og de vet følgene av det. Det er skummelt.

Jeg fikk sjokk i går, og det tok 2 sekunder før jeg var tilbake til da mormor døde for bare 3 mnd siden. Jeg klarer ikke dette en gang til. Det er for tidlig. Hvilken Gud i verden vil ta fra meg morfar så kort tid etter mormor? Uansett om de er gamle og det er livets gang. Det er fan ikke logisk å ta begge iløpet av 3 mnd. Det går bare ikke!

Jeg er helt tapt for krefter. Jeg klarer det bare ikke.

Timeout.

I dag har jeg virkelig vært flittig working bee. Først hadde jeg nissefest med mine søte små før jeg avsluttet kvelden med eldrekos. Går greit å jobbe dobbelt så lenge det er såpass variert arbeid, også hjelper det jo på at det er 100% i tillegg. To dager igjen til helg. En dag med de eldre, en dag med de små. Og vips så er det fredags ettermiddag og to dager fri! Det blir den første hele-helgen-fri siden Trondheim, og det skal bli deilig. Sooooove lenge! Også sove litt til etterpå igjen.

Anyways. Nå er det 13 dager igjen. Eller, egentlig 12. Alt etter hvordan man teller. Jeg gleder meg.

Home is where the heart is

Jeg gråt mine modige tårer på jobb i dag, og fikk fri 23 desember. Fatter ikke hva det er med følelsene mine, men jeg sliter maks med å ta konfrontasjoner om dagen. Jeg begynner bare å gråte. Spør meg hvordan jeg har det å vær sikker på å starte en liten tåreflom. Få meg sint – jeg klarer uansett ikke kjefte på deg fordi jeg er for opptatt med å gråte. Det er ganske så håpløst i lengden!

23-29 desember er jeg i Alanya!!!

Ikke så lenge som jeg hadde håpet på men lenge nok til at det hjelper på!

Avslutter her med en morro sak jeg fant en el annen plass på nett.

Continue Reading »

To ting som er verdt å nevne i dag.

1.

Jeg har sagt opp jobben min. Ferdig 1 april og da flytter jeg til Sarpsborg. Begynner å søke jobber nå, hovedsaklig samme jeg gjør her hjemme. Barnehage og aldershjem. Skal bo hos bestemor til å begynne med, og hva som skjer videre vil tiden vise. Dette var noe jeg måtte gjøre og tiden er inne. Det som virkelig gjorde utslaget og fikk meg til å gjøre alvor ut av det var følgende mld fra min kjære Trine:

Filosofi: Man må ofre noe på veien til å finne SIN lykke. Og lykken må en finne selv – og da må man ut i verden for å søke seg fram. Dra ut søk – verden på Setermoen er der om du vil tilbake – ingenskam å finne det ut heller, men du slipper kanskje å angre senere på at du aldri prøvde. Galskapen er vel i at du ikke har dratt. Husk nå bare å ha “åpen” returbillett. Ka du ska sitte oppe i nord for når hjertet sier noe annet, og magen har du mange år å stole på når du blir gammel og får forpliktelser med feks barn osv…
Les: Alkamysten ;-) Livsfilosofi… Ikke bry deg med alle andre – dra nå ut på eventyr å se om du finner lykken din der ute ♥ Kom event tilbake med erfaringer og lærdom som gjør deg rik på innsikt i deg selv. Vet du verden er full av mennesker med fobier og redsel for det ukjente. Du er ikke sånn – derfor blir kan en plass som denne bli som nærmest et bur. Man trenger å utfordre seg selv og sånn oppfatter jeg deg som. Du våger å gå inn i det ukjente og å være deg selv. Stol nå på det og gjør det som du vil. Uansett utfall kommer du nå sterkere ut av det med hodet hevet og med erfaring som du vokser på. Jeg synes du er TØFF! Penger er noe skit, men se på slitet for å få de som premien. Godt å ha noe å se fram mot

Meldingen gjelder forsåvidt ikke bare det å flytte til Østlandet, men det å skulle flakse enda litt lengre og følge kjærligheten. Der stopper økonomien litt enda, så det blir bare ikke nå. Nå skal jeg først sørover.

2.

Jeg MÅ jobbe onsdag 30/12 i romjulen. Får ikke fri uansett pokker hva jeg gjør eller sier. Det var ett slag i magen selv om jeg visste det var en mulighet og jeg ble fysisk kvalm. Nå lurer jeg skrekkelig på hva jeg skal gjøre, og lurer på om det på noen måte går ann å forsvarliggjøre det å bruke tusenvis av kr på fem dager hvorav to av dagene går i reising.. Det er ingen her som uansett skjønner det behovet jeg har, og hvor sterkt jeg vil. De ser ikke og kjenner ikke på det savnet. Dette er noe jeg må! I tillegg er jo han på jakt nå så jeg får ikke tak i han på enda mange dager. Så jeg får ikke hentet noe støtte der. Kjenner meg litt alene nå..

Older Posts »